Fotspor II

Fotspor



Håret flagret i vinden der hun sto på stranden. Bølgene slo hard mot fjellveggen lang der borte og vinden var sterk. Tårene rant nedover kinnene hennes. Hun var redd av skam og fortvilelse. Hun hadde skreket i raseri ”jeg elsker deg ikke mer!” noe som ikke er sant. Hun elsket ham, av hele sitt hjerte. Men hun hadde nådd et punkt i livet sitt der hun ikke tålte å se hvordan verden og miljøet utviklet seg. Kjæresten ble så sjokkert og såret at han visste ikke hvor han skulle gjemme seg. Han fikk en følelse av at ingen elsket han, fordi hun hadde sagt disse vonde ordene. Løpende inn på kjøkkenet trakk han skuffen til seg. Løftet opp kniven som om det var hans bestevenn, og stakk den i hjertet.
Jenta på stranden satte seg ned i sanden og begynte å leke. Som om hun var tilbake på baby stadiet. Brått sperret jenta øynene opp, og et sterkt lys ute på havet kom løpende inn der hun satt. Jenta reiste seg opp og gikk forsiktig ut mot lyset, langt langt ute.
”hei, du der. Kom deg opp igjen!” ropte en stemme bak henne.
Jenta lot seg ikke stoppe og fortsatte å gå.
Mannen oppe på stranden snudde seg for å rope etter hjelp, men da han snudde seg tilbake var jenta borte. Det eneste som var igjen var noen små ynkelige fotspor.

Walking Away..