Pappa er død.

Det blåste kaldt som det alltid hadde gjort på en vakker juli morgen. Håret flagret og danset sin egen dans. Øynene hennes fulgte med solen opp og ble til en stor ildkule på himmelen.
Man kunne høre bølgesus og måke skrik. Hun satt der alene. Moren kom haltende på stranden og satte seg ved siden av henne. Moren hennes så bort på jenta og ut på havet.
”Tror du han kommer tilbake?” spurte jenta.
”Hvem?.. Pappa?”
”Mm”
”Jeg vet ikke, kjære, jeg vet ikke.” svarte hun og reiste seg.
”Men en ting vet jeg..” Moren smilte og rakte ut hånden.
”Jeg kommer alltid å være her for deg, Sofie min.” Sofie smilte tilbake og hoppet ut i den varme sanden.
---------
Sofie og moren gikk inn kjøkkenet der de begge satte seg for å spise frokost.
Hun kunne se at moren prøvde å skjule noe, men hun visste ikke hva.
”Du vet Sofie...” Moren stappet en brødbit i munnen.
”Ikke alle kan leve lenge og når tiden er inne så må de gå..”
Sofie stirret ned i tallerkenen. Men ville ikke si noe.
De fortsatte å spise i total taushet.
---------
”Du skjønner at man må leve i nu'et for tiden. Noen kommer og går.”
Sofie kikket opp på moren og tårene dyttet på, men hun ville holde dem tilbake.
Hun reiste seg opp og stirret på moren i noen sekunder og løp ut på stranden.